Begjæringen om forføyning for å stanse arbeidene med midlertidig forplass II ble ikke tatt til følge.

Vi tapte dette slaget, men det er et lyspunkt at vi ikke ble idømt motpartens saksomkostninger (som de hevdet var 250 000). Hele kjennelsen kan du lese her. Retten skriver følgende om at vi hadde grunn til å få saken prøvd:
–  Retten vurderer at styrkeforholdet mellom partene klart er skjevt og at saksøkeren i hvert fall delvis representerer ideelle interesser. Begge momentene taler for at det er rimelig å frita saksøkeren for sakskostnadsansvar. Saksøkeren har ved forføyningsbegjæringen ikke forsøkt seg på en direkte omkamp fra tidligere saker om utbygging av Rikshospitalet, men fremmet innvendinger mot de konkrete vedtakene om rammetillatelse og igangsettingstillatelse. Selv om retten ikke har vært i tvil om resultatet, har særlig anførslene om betydningen av sumvirkninger av tiltak i samme område en prinsipiell side, og dette har betydning i sakskostnadsvurderingen selv om anførslene ikke førte frem. At det ikke foreligger sikringsgrunn på avgjørelsestidspunktet er heller ikke avgjørende for spørsmålet om sakskostnader, i det denne vurderingen står i et annet lys enn da begjæringen ble inngitt - nå som de aller fleste tiltak på Lindekollen etter det opplyste er utført. Samlet sett finner retten under tvil at saksøkerne hadde god grunn til å få saken prøvd.