Et regnestykke som ikke går opp

Kronikk av Lene Haug, leder i Redd Ullevål sykehus. Først publisert i Klassekampen 23.07.2026

​Vi trenger en ny, uavhengig vurdering av om forutsetningene bak Nye Aker og Nye Rikshospitalet fortsatt er realistiske.

Det er nesten imponerende hvor rolig et veldig alvorlig dokument kan formuleres. I styresak 37/2026: Utvidet rapportering per mai 2026 står det meste man trenger å vite om risikoen i Nye Oslo universitetssykehus (Nye OUS). Bare at det er pakket inn i styringsspråk, fargekoder og forsiktig administrativ høflighet.

Problemet er enkelt: Nye sykehusbygg finansieres basert på en økonomisk modell der store investeringer skal forsvares gjennom framtidige gevinster. Sagt på en annen måte, sett at du har et gammelt hotell, så bestemmer du deg for å rive det og bygge et nytt med badeland og spa, da kan du finansiere investeringen med å ta høyere priser etterpå. Det kan ikke sykehus, de får samme betaling for pasientene uansett hvor mye de investerer i nye bygg, men betale renter og avdrag må de likevel.

Sykehusene kan ikke øke prisene, så de må kutte kostnader for å få penger til å betale for byggene – de må effektivisere eller realisere gevinster, som de kaller det. I regnestykkene i forprosjektet for Nye Aker og Nye Rikshospitalet er økonomisk bæreevne avhengig av både effektivisering i byggeperioden og gevinstrealisering etter innflytting. Det er altså ikke bare betong som skal bære prosjektet. Det er også troen på at OUS skal klare store organisatoriske endringer, mer effektiv drift, lavere ressursbruk og høyere aktivitet.

Da bør det bekymre oss alle at Oslo universitetssykehus (OUS) allerede nå strever.

I mai hadde OUS 17.122 ventende pasienter. Det er 21 prosent flere enn året før til tross for massiv ­innsats for å kutte ventetider på ordre fra helseministeren. ­Ventetiden i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) var 57 dager mot et mål på 35. Innen kreft var bare 59 prosent av pakkeforløpene gjennomført innen normert forløpstid i april. Dette er store avvik som er alvorlige for pasientene som venter.

Tabellvedlegget til styresaken viser et ganske brutalt bilde: flere månedsverk enn budsjettert, mer innleie enn planlagt, lavere aktivitet på flere områder og et negativt budsjettavvik hittil i år på 43,1 millioner kroner. Ledelsen skriver selv at bemanningsutviklingen «ikke er snudd som forutsatt i budsjettet».

De sier selv at regnestykket ikke går opp.

«Det bør bekymre oss alle at OUS allerede nå strever»

På toppen av dette har revidert nasjonalbudsjett svekket økonomien i OUS med et sted mellom 400–500 millioner kroner. Administrerende direktør advarte styret sitt om dette i styremøte 18. juni. Dagen etter vedtok Stortinget budsjettet, som ga sykehusene en ekstraregning på 1,7 milliarder kroner de må fordele seg imellom. I styresaken skriver han også at den underliggende driften er for svak, at produktivitetsutviklingen fra i fjor er klart svekket, og at det er behov for raskere og større effekter av kostnadsreduserende tiltak.

Dette handler ikke bare om økonomi. Det handler om medisinsk kapasitet. Når BUP-ventetiden ligger rundt 65 prosent over måltallet, når kreftforløpene ikke er stabile nok, når det ikke opereres nok og den polikliniske aktiviteten er for lav og ventelistene vokser, er vi vitner til et system under sterkt press, rett og slett produktivitetssvikt.

Også beredskapssiden fortjener mer oppmerksomhet. OUS rapporterer at regional blodberedskap har oransje risiko, og at beredskapslager tilsvarende seks måneder for blodposer først forventes etablert i 2027. I en tid der befolkningen bes forberede seg på krise og krig, er det kanskje litt dristig bare å behandle blodberedskap som enda en post i et målekort.

Det mest interessante er likevel sammenhengen mellom dagens avvik og morgendagens ­gevinstløfter. OUS ber styret – og samfunnet – ha tillit til gevinster som ligger 10–20 år fram i tid, ­samtidig som rapporteringen viser at organisasjonen sliter med gevinster som etter planen skal realiseres nå. Hvordan kan vi ha mye større tillit til de langsiktige gevinst­anslagene enn til de kortsiktige målene?

Det er også legitimt å spørre om dagens produktivitetssvikt ikke delvis skyldes de omstillingene sykehuset allerede er inne i. Nye bygg skal forberedes, funksjoner flyttes, organisasjonen rigges om og ansatte skal tilpasse seg stadig nye driftsmodeller. Dersom relativt moderate omstillinger allerede svekker måloppnåelsen, hva skjer når de virkelig store endringene kommer samtidig som de store kostnadene velter inn?

Et sykehus er ikke et regneark med pasienter i margen. Det er en klinisk organisasjon der kapasitet, kompetanse, logistikk og ­arbeidsmiljø henger sammen. Når ett ledd svikter, flytter problemet seg raskt videre til neste pasientforløp.

OUS-styret og helseministeren burde derfor ikke nøye seg med å ta rapporten til orientering. Vi trenger en ny, uavhengig vurdering av om gevinstforutsetningene bak Nye Aker og Nye Rikshospitalet fortsatt er realistiske.

Det ville ikke være dramatisk. Det ville være helt vanlig klinisk fornuft: Når behandlingen ikke virker som forventet, revurderer man diagnosen.​